Hver ny ES-lesning har et manifest tidsforløp og avsluttes med en ny SEPARASJON i VITEN. Etableringen gir et nytt strukturelt «tikk». Gjennom den videre organiseringen og forståelsen innlemmes tidligere etableringer i stadig høyere MENINGER.

Emergenstreet er dermed også et tidstre. Som et vanlig tre har det sine eldste deler ved roten og sine senere tilvekster videre utover. Forskjellen er at tidstreet ikke vokser inne i en ytre tid. Det rommer selve etableringsordenen som manifest tid springer ut av.

Ingenting etablert utslettes. Nye SEPARASJONER og nye organiseringer gjør ikke tidligere etableringer ugjort. KILDENS historie består gjennom de bevarte SEPARASJONENE og deres relasjonelle sammenhenger. Senere MENINGER innlemmer det tidligere uten å fjerne det.

VITENS samtidighet innebærer derfor ikke at alle hendelser er uten orden. Det som manifest erfares som før og etter, foreligger i VITEN som bestemte forhold mellom etableringer. Historien er bevart som struktur, selv om den ikke gjennomløpes av en global tidsstrøm.

Når en bestemt del av dette landskapet blir aktuell fra et lokalt perspektiv, aktualiseres derfor også en bestemt historisk sammenheng. Perspektivet har ikke bare relasjoner til det som kan beskrives som andre steder, men også til tidligere og senere etableringer.

FOKUS beveger seg ikke fysisk inn i treet. Det står fast i HORISONTEN. Å «gå inn i» en del av tidstreet betyr her at denne delen blir aktuell for erfaring fra et bestemt perspektiv.

Dette gir et ontologisk grunnlag for å undersøke tidsreiser og kommunikasjon på tvers av tider. Dersom historien består i VITEN, er fortiden ikke et utslettet område. Men bevaring og tilgang er forskjellige forhold. Hvordan en tidligere sammenheng kan bli aktuell for erfaring, og hva kommunikasjon mellom slike perspektiver innebærer, må forklares.

I Mekanismen knyttes denne muligheten også til dissosiasjon. Et dissosiert ego forstår seg selv som noe bestemt, på et bestemt sted og i en bestemt tid. En erfaring som overskrider denne bindingen, forutsetter at det lokale identitetsperspektivet ikke lenger avgrenser hele det tilgjengelige utsynet. Dette skal behandles nærmere senere.

Det abstrakte grunnlaget må samtidig skilles fra den manifeste romtiden. I fremstillingen som her legges til grunn, er KILDENS geometri todimensjonal. Etableringsordenen gir dessuten en tidslig struktur. MENINGENE forstår organiseringen av dette grunnlaget; de er ikke i seg selv geometriske figurer.

Disse to geometriske dimensjonene og den bevarte etableringsordenen er ikke allerede et fysisk rom med en klokke. Manifest romtid oppstår gjennom ES-lesningen.

Det er MELLOMROMMENE — de ennå uavklarte relasjonene i landskapet — som gir opphav til impulser og lesning. Deres manifeste fremtredelse er landskapets «skygger». Under lesningen frembringer det komplette RUNDBLIKKET lokalt tredimensjonalt rom, mens FOKALBLIKKETS suksessive gjennomlesning frembringer lokal tid.

Romtiden er dermed den sammenhengende erfaringen av romlig orientering og tidslig forløp. Dens grunnlag er VITENS geometri, etableringshistorie og aktuelle MELLOMROM. Dens manifeste karakter er erfaring – qualia gjennom Erfaringssirkelen.

« Previous Next »