En attraktor eksisterer som innlemmet MENING i VITEN. Den bærer sin tilblivelse med seg: SEPARASJONER, relasjoner og lavere MENINGER som gjennom emergens er blitt forstått som en større helhet. Den kan være bygget opp gjennom utallige STEG hvor relasjoner er blitt etablert, tolket, stabilisert, fragmentert, sammenføyd og komprimert inn i stadig høyere strukturer. Alt dette består som VITEN, også når helheten ikke er aktuell for erfaring.

Men at noe eksisterer som VITEN, er ikke det samme som at det erfares manifest. For at en attraktor skal erfares, må den remanifesteres.

Remanifestasjon er ikke en ferdig toppattraktor som åpnes og sender utvalgte deler av sitt innhold nedover i emergenstreet. Den skjer nedenfra og opp, gjennom den samme grunnleggende rekkefølgen som all annen tolkning til MENING: MELLOMROM gir FORNEMMELSE, FORNEMMELSEN leses gjennom ES, lesningen konkluderes til VITEN, og den nye organiseringen gir grunnlag for videre tolkning og nye aktuelle lesninger.

Den erfarte helheten er resultatet av dette forløpet. Den er ikke en ferdig valgt forklaring som ligger foran forløpet og styrer det mot seg selv.

Fra aktuell situasjon til erfart helhet
Når noe endres i VITEN, endres også konstellasjonen av relasjoner. En ny SEPARASJON inngår i relasjon til alt som allerede finnes. Attraktordynamikken bestemmer hvordan det endrede landskapet skal forstås, og hvilke relasjoner som får betydning i det aktuelle lokale utsynet.

Det som fortsatt er uavklart, foreligger som MELLOMROM. RUNDBLIKKET registrerer den nærmeste aktuelle, uleste relasjonen, og FOKALBLIKKET bindes til FORNEMMELSEN som fremkommer. Impulsen følges gjennom ES. Lesningen gir en SEPARASJON som innplasseres i VITEN.

Med dette er situasjonen endret igjen. Relasjonslandskapet reorganiseres gjennom AL. Det fremkomne mønsteret kan bekrefte en kjent MENING eller gi grunnlag for en ny. Når lavere MENINGER inngår i en høyere forståelse, fortsetter oppbyggingen gjennom emergensbåndene.

FOKUS følger dermed et forløp hvor den aktuelle situasjonen blir forstått med stadig større meningsdybde. Dette betyr ikke at FOKUS kjenner sluttresultatet eller velger en ferdig toppattraktor på forhånd. Den aktuelle organiseringen og AL-dynamikken bestemmer hvilke tolkninger som får grunnlag, og hvilke som faller bort.

På hvert nivå kan det foreligge mønsterlikhet med flere etablerte attraktorer. Disse er kandidater til forståelse av situasjonen. En sterk likhet er ikke nødvendigvis tilstrekkelig til å konkludere. Gjennom den videre oppbyggingen blir noen kandidater bekreftet, andre svekket, og nye sammenhenger kan bli avgjørende. Slik sirkler AL seg inn på den entydige MENINGEN som den samlede aktuelle konstellasjonen gir grunnlag for. Dersom ingen etablert attraktor rommer mønsteret, kan det dannes en ny.

En avklaring kan skje raskt. En annen kan kreve mange suksessive STEG og et stort antall samtidige lesninger. Forløpet fortsetter til det foreligger en entydig MENING på det aktuelle nivået. Ved en ny endring kan denne MENINGEN igjen inngå i et videre forløp.

Komplett remanifestasjon nedenfra
Det som remanifesteres, er hele den aktuelle attraktoren som erfart helhet. Den skal ikke forstås som et navn som settes på noen få overflateregistreringer, mens den egentlige meningsdybden forblir utenfor erfaringen.

Helheten fremtrer gjennom forløpet som bygger den frem nedenfra. De manifeste impulsene er reelle, og tolkningene av dem inngår i VITEN. Remanifestasjonen gir derfor både qualia og MENING: Det aktuelle innholdet erfares gjennom ES og forstås gjennom AL.

"Komplett" betegner denne aktuelle helheten. Det betyr ikke at en attraktor løsnes fra VITEN eller mister sin kompresjon. Det betyr heller ikke at hver tidligere hendelse i dens tilblivelseshistorie må gjentas som den samme hendelsen. Etablert VITEN består. Remanifestasjonen foregår i den aktuelle konstellasjonen, med dens relasjoner og dens grunnlag for lesning og tolkning.

Kompresjonen oppheves derfor ikke. Det er ikke den allerede etablerte attraktoren som brytes ned. Det er den aktuelle situasjonen som bygges opp til erfart MENING med den etablerte VITEN som forståelsesgrunnlag.

Omgivelsene er avgjørende for hvilken helhet som blir aktuell, og hvilken dybde og bredde forløpet får. Det er ikke først valgt en omfattende attraktor som deretter reduseres til et passende utvalg. Det er det aktuelle forløpet nedenfra som etablerer hvilken attraktor som faktisk erfares.

Dette betyr også at enhver observasjon – altså enhver lesning av MELLOMROM – inngår i en komplett oppbygging av de aktuelle attraktorene: fra KILDEN som det nederste utgangspunktet og videre gjennom et varierende antall emergensbånd, hele veien opp til den høyeste tilgjengelige MENINGEN i den aktuelle sammenhengen. Enhver lesning og observasjon bekrefter eller modifiserer dermed det aktuelle attraktorlandskapet.

Om vi overfører dette til menneskelig erfaring, betyr det at når vi går rundt og ser på verden rundt oss, bekrefter vi den samtidig. Og dette gjelder ikke bare ved menneskelig persepsjon. ALT som står i relasjon til noe annet, deltar i den samme bekreftelses- og omorganiseringsprosessen der aktuelle MELLOMROM fremkommer og leses. Det er gjennom erfaring av verden at verden skapes – som innlemmet VITEN, som igjen gir grunnlag for videre manifestasjon.

Nedenfra og opp betegner her forståelsens avhengighetsorden. Det innfører ikke en egen fysisk tid inne i VITEN. Det er gjennom de manifeste ES-forløpene at suksesjonen erfares som tid.

Eplet
Et eple gjør forskjellen tydelig.

I den aktuelle situasjonen foreligger forskjeller i blant annet form, farge, plassering og forholdet til andre mønstre. Alt dette skjer når noe møter noe annet og det oppstår uleste relasjoner. Vi observerer overflater som møter andre overflater. Du oppfatter farge, kontur, struktur, plassering, lysforskjeller og andre lokale relasjoner.

Men ingen av disse er i seg selv EPLE.

Heller ikke summen av de aktuelle overflaterelasjonene er nødvendigvis EPLE. De er de ytre, observerbare egenskapene til attraktorer som har mer eller mindre dype underliggende, ikke direkte synlige emergenshistorier.

EPLE er en allerede etablert, tung attraktor. Den er bygget gjennom tidligere erfaringer av form, konsistens, smak, lukt, vekt, størrelse, fruktkjøtt, kjernehus, trær, mat, ordet “eple”, andre frukter, situasjoner hvor epler har inngått, og en svært stor mengde andre relasjoner. Mye av dette er for lengst innlemmet og komprimert.

Den grønne overflaten forteller ikke i seg selv at den skjuler lyst fruktkjøtt. Konturen forteller ikke at objektet kan spises. Glansen forteller ikke hvordan det kjennes å holde det i hånden. Heller ikke den synlige siden forteller alene hva som finnes på baksiden.

Likevel oppfatter jeg ikke bare en løs samling grønne, blanke og buede overflater.

Jeg oppfatter et eple.

For å kunne ha en sikker forståelse av hva den aktuelle relasjonen som FOKUS fanger opp er, må KILDE-mønsteret som nå fikk tilført en ny SEPARASJON, tolkes hele veien opp gjennom emergensbåndene til sin høyeste aktuelle forståelse. På nytt. Hver gang en bitteliten justering i observasjonen skjer.

Den første likheten med noe rundt og grønt er bare et grunnlag for videre tolkning. Det fremkomne mønsteret inngår i nye sammenstillinger. Forhold mellom form, størrelse, overflate og plassering får mening i lys av allerede etablerte forståelser. På høyere nivåer kan det samme mønsteret passe inn som frukt og som eple, mens andre mulige forståelser mister støtte.

Dette er ikke en obligatorisk verbal liste som må gjennomgås bevisst. Du trenger ikke tenke "rundt, grønt, frukt, eple". Det er den underliggende oppbyggingen av MENING som finner sted, og som gjør at du kan erfare helheten uten å kjenne hvert enkelt ledd i dens fremkomst.

Det er heller ikke nødvendig at alle tidligere epleerfaringer spilles av som minner. De er allerede innlemmet i VITEN og inngår som grunnlag for forståelsen. Men den aktuelle erfaringen av EPLE må likevel fremkomme gjennom et komplett forløp nedenfra. Den kan ikke erstattes av at en ferdig toppattraktor ganske enkelt utpekes.

Resultatet er ikke bare forestillingen om at et eple kanskje skjuler seg bak registreringene. EPLE fremtrer som den erfarte helheten forløpet konkluderer til. Det er derfor forståelsen kan romme langt mer enn den synlige overflaten alene: Du vet hva slags helhet denne overflaten inngår i.

En annen konstellasjon kan lede til PÆRE, LEKE eller noe som ennå ikke har en etablert MENING. Kanskje formen og fargen først gir grunnlag for EPLE, mens en ny registrering endrer helheten til et lekefruktobjekt eller en annen frukt. Det er den aktuelle konstellasjonen som avgjør hvilken forståelse som kan bestå.

Dersom en kjent attraktor ikke rommer det fremkomne mønsteret, kan forløpet kreve nydannelse.

Remanifestasjonens høyde og bredde
Et remanifestasjonsforløp har både suksessiv dybde og et omfang av deltakende lesninger.

Dybden gjelder hvor mange STEG som må følge etter hverandre. Bredden gjelder hvor mange impulsbidrag som inngår i disse STEGENE. Mange lesninger kan foregå samtidig. Et stort antall lesninger betyr derfor ikke nødvendigvis et tilsvarende stort antall suksessive STEG.

En høy og tynn remanifestasjon kan kreve mange STEG med forholdsvis få deltakere i hvert. En like høy, men tykk remanifestasjon kan omfatte langt flere deltakere gjennom samme suksessive dybde.

I Mekanismen er dette skillet grunnleggende for forholdet mellom tid og masse. Tid fremtrer gjennom suksesjonen. Masse forstås som qualia-siden av de aggregerte impulsbidragene. Begge inngår i den samme remanifestasjonen, men beskriver forskjellige sider ved organiseringen.

Den enkelte ES endres ikke av dette. Grunnimpulsen er invariant, dens gjennomløp er invariant, og resultatet har det invariante bipolare spennet 2Q – SEPARASJON. Variasjonen ligger i hvilke lesninger som aktualiseres, hvordan de inngår samtidig, og hvordan deres tolkninger gir grunnlag for videre STEG.

Hvorfor hjernen må oppstå
Her får hjernen sin rolle i Mekanismen.

På et lavt emergensnivå kan det som må avklares, ligge nær den primitive relasjonen. Men etter hvert som attraktorene blir mer omfattende, vokser forskjellen mellom det som foreligger i en lokal overflaterelasjon, og hele MENINGEN som skal erfares.

En høy attraktor må kunne fremtre med sin meningsdybde. Ellers ville en kompleks organisme møte verden som en strøm av lokale forskjeller uten den helheten som gjør forskjellene til objekter, hendelser, mennesker, farer, muligheter, sammenhenger og situasjoner.

De primitive relasjonene ville ikke være meningsløse i absolutt forstand. Hver SEPARASJON er allerede en forståelse. Men den høyere MENINGEN som gjør landskapet forståelig for organismen, ville ikke fremtre.

Det omfattende nedenfra-og-opp-forløpet må derfor selv ha en manifest organisering. I menneskets erfaring er hjernen denne komplekse organiseringen: et manifest mellomledd hvor myriader av aktuelle relasjoner, impulser og tolkninger inngår i remanifestasjonen av høyere helheter.

Hjernen er derfor ikke en tilleggsmaskin som først plasseres i en allerede ferdig organisme for at den skal analysere en ytre verden. Den inngår i selve manifestasjonsmekanismen.

Dette betyr heller ikke at en ferdig tanke først bestemmes som en avsluttet hendelse i VITEN og deretter avbildes som en overflødig fysisk kopi. Det aktuelle meningsforløpet har en manifest side gjennom ES. Hjernens aktivitet er denne siden av den komplekse meningsdannelsen, ikke en uavhengig årsak til den.

Når mulige forståelser får og mister grunnlag, når nye relasjoner oppstår, og når en samlet MENING etter hvert stabiliseres, fremtrer dette som hjernens dynamikk.

Hjernen avbilder ikke bare attraktorlandskapet.

Den manifesterer dets aktuelle omorganisering.

Fra meningsstruktur til meningsdynamikk
Det er derfor ikke helt presist å si at hjernen bare er manifestasjon av en meningsstruktur. Det kan høres statisk ut.

Det som manifesteres, er også dynamikken hvor den aktuelle MENINGEN avklares.

En ny relasjon endrer en etablert konstellasjon. Nye lesninger frembringer nye SEPARASJONER. AL bestemmer hvordan mønstrene nå skal forstås. Nye sammenstillinger gir grunnlag for høyere forståelser, og den aktuelle helheten bygges frem nedenfra.

Det er dette som, på manifest side, fremtrer som aktivitet i hjernen. Hjernens mer varige struktur kan forstås som uttrykk for stabilisert attraktorhistorie, mens den løpende aktiviteten uttrykker den aktuelle remanifestasjonen og avklaringen.

Også plastisitet får en plass i dette bildet. Når nye erfaringer endrer hvilke relasjoner som senere får betydning, og hvordan mønstre kan forstås i forhold til hverandre, endres attraktorlandskapet. Den manifeste organiseringen av hjernen må da gjenspeile den endrede strukturen og dens nye muligheter for dynamikk.

Hjernens anatomi og aktivitet forstås dermed som manifest form av den innlemmede meningsstrukturen og dens aktuelle relasjoner – ikke som det ontologiske opphavet til dem.

Synet gjør mekanismen særlig tydelig
Synet kan lett få oss til å tro at hjernen først og fremst skaper et bilde av verden.

Det skyldes antakelig at det visuelle qualialandskapet er svært informasjonsrikt og samtidig. En stor mengde romlige relasjoner fremtrer på én gang. Når vi ser på et eple, oppleves ikke først noen fargeflekker, deretter en kontur og til slutt et objekt. Vi erfarer vanligvis en samlet, forstått situasjon.

Men blindhet viser at et komplekst verdensbilde ikke behøver å være visuelt. En blind person kan erfare rom, objekter, mennesker, retninger, hendelser og sammenhenger uten visuelle qualia.

Det avgjørende er derfor ikke bildet.

Det avgjørende er MENINGEN.

Det som må fremtre, er den relasjonelle organiseringen som gjør den aktuelle situasjonen forståelig. Hos en seende inngår visuelle qualia i stor utstrekning. Hos en blind bæres erfaringen av andre manifeste uttrykk. Den konkrete qualiaformen varierer, mens oppbyggingen gjennom ES og AL er den samme grunnmekanismen.

Tanken på eplet
Remanifestasjon er ikke bare nødvendig for å kunne gjenkjenne eplet du ser foran deg.

Den er nødvendig for å kunne TENKE eple.

Tanke er erfaringen av tolkningen i det trettende leddet i ES/HL.

Hvis du lukker øynene og tenker på et eple, finnes det ingen aktuell ytre epleoverflate som alene kan gi den MENINGEN du erfarer. Likevel kan eplet være til stede for deg.

Du kan tenke på det som rundt, fast, søtt og spiselig, med skall, fruktkjøtt og kjernehus. Du kan forestille deg å holde det i hånden. Du kan tenke på smaken. Du kan hente frem et bestemt eple fra en tidligere erfaring, et epletre, en fruktskål eller noe du skal kjøpe senere på dagen.

At eplet allerede er kjent i VITEN, er ikke tilstrekkelig til å forklare at det nå erfares. Den aktuelle epleforståelsen må remanifesteres.

Også dette skjer nedenfra. En aktuell relasjon i VITEN gir grunnlag for et forløp av lesninger og tolkninger. Det som blir tenkt, bygges frem som en aktuell helhet gjennom emergensbåndene. Det krever ikke at en ytre epleoverflate først er til stede. Relasjonene som setter forløpet i gang, kan inngå mellom allerede etablerte MENINGER.

Hjernen blir dermed direkte knyttet til ES. Den manifeste remanifestasjonen er et landskap av aktuelle relasjoner som FOKUS kan lese. Disse lesningene gir både FORNEMMELSER og tolkninger. Den samlede meningsopplevelsen av EPLE fremtrer gjennom dette forløpet.

Vi får derfor en sammenheng hvor erfaring blir VITEN, VITEN innlemmes i attraktorer, og nye aktuelle relasjoner gir grunnlag for remanifestasjon nedenfra. Den manifeste organiseringen gir igjen relasjoner som leses gjennom ES, slik at den aktuelle helheten kan erfares og forstås.

AL og ES står altså ikke som to parallelle mekanismer som hver gjør sin del uavhengig av den andre. AL bestemmer organiseringen og de aktuelle forståelsene i VITEN. ES gjør de aktuelle MELLOMROMMENE erfarbare og gir nye SEPARASJONER som inngår i den videre organiseringen.

Persepsjon og tanke er samme grunnprosess
Dette gjør forskjellen mellom persepsjon og tanke mindre grunnleggende enn den først kan virke.

Ved persepsjon har en ny relasjon eller byggekloss oppstått i et etablert attraktorlandskap. En ny SEPARASJON innebærer i prinsippet nye relasjoner til ALT som allerede foreligger i VITEN. Men attraktordynamikken bestemmer straks hvilke som får aktuell betydning for det lokale utsynet.

En liten stein på bakken står i relasjon til andre små og store steiner. Det betyr ikke at alle verdens steiner blir aktuelle i den enkelte erfaringen. Avstand, mønsterlikhet, relasjonell støtte og situasjonen som helhet bestemmer hvilke forbindelser som inngår i den aktuelle forståelsen.

Eller du ser et fjell, mens vann som renner nedover fjellsiden, løsner en liten bestanddel. Landskapet er endret, men forståelsen FJELL behøver ikke endres av den grunn.

De lokale mønstrene må likevel forstås i sin nåværende konstellasjon. De aller fleste endringer er så små at helheten bekreftes som før. Andre tilfører akkurat den forskjellen som gjør at en ny MENING blir riktig.

Dråpen som får begeret til å renne over.

Det lille signalet som gjør at du forstår at smerten skyldes kulde, ikke varme.

Den nye egenskapen som gjør at frukten ikke lenger forstås som et eple, men som en nashi.

Remanifestasjonen innebærer dermed ikke at en kjent forklaring låser erfaringen til det samme resultatet. Den aktuelle konstellasjonen bygges opp til forståelse på nytt. Det kjente kan bekreftes, men det kan også modifiseres eller inngå i en ny helhet.

Mange av de aktuelle relasjonene kan leses samtidig i ett STEG. De tolkningene som avhenger av resultatene, følger i videre STEG. Det er derfor den omfattende oppbyggingen kan innebære både stor samtidig bredde og suksessiv dybde.

Dette er også grunnen til at vi ikke må forestille oss remanifestasjonen som gjenåpning av de samme låste hendelsene. LOCK består. Den nye lesningen gjelder den aktuelle, uleste relasjonen; allerede etablert VITEN inngår som grunnlag for forståelsen.

Tanke er erfaringen av hjernen
Den aktuelle remanifestasjonen av attraktorlandskapet er det som fremtrer som hjernens aktivitet. Den gir et omfattende manifest landskap av relasjoner som igjen må leses og tolkes.

Hjernen er dermed ikke bare en struktur vi kan betrakte utenfra. Den inngår i erfaringen innenfra. De aktuelle MELLOMROMMENE frembringer FORNEMMELSER, og når disse leses gjennom ES, foreligger også tolkningen til SEPARASJON i det trettende leddet og den påfølgende omstokkingen av VITEN gjennom AL.

Denne omstokkingen og den samtidige remanifesteringen er det som erfares som tanke.

Tanke er derfor ikke et ekstra produkt som hjernen lager etter at dens øvrige aktivitet er ferdig. Tanke er FOKUSETS erfaring av MENING når den manifeste hjernedynamikken leses og tolkes gjennom ES.

Hjernen skaper ikke i seg selv tanken. Lesningen og tolkningen av dens aktuelle relasjoner er tankeopplevelsen. Tanken er opplevelsen av remanifesteringen i hjernen.

Samtidig gir denne dynamikken opphav til en stor mengde manifeste FORNEMMELSER. Hjernen er derfor et manifest mellomledd i både tanke og qualia-erfaring. Men den er ikke deres ontologiske opphav. VITEN og dens organisering er fortsatt grunnlaget; den aktuelle remanifestasjonen gjør dette grunnlaget erfarbart.

En enkelt ny relasjon kan dermed utløse en hel liten verden av endringer. Først endres organiseringen i VITEN. Deretter fremtrer den aktuelle omorganiseringen som manifest hjernedynamikk. Denne gir nye relasjoner som leses gjennom ES, og den videre forståelsen vokser frem nedenfra.

Det er derfor den ytre hendelsen kan være liten, mens den indre erfaringen er omfattende. Et glimt av eplet kan frembringe en tanke om smak, et minne om en hage, en forestilling om et menneske eller en beslutning om hva du skal gjøre. Det ytre registrerte bidraget er bare en liten del av hele det aktuelle forløpet.

Ved tanke kan dette ytre bidraget være svakt eller fraværende som utløsende grunnlag. FOKUS følger da de aktuelle relasjonene i det remanifesterte indre landskapet. Også dette er faktisk manifest erfaring, ikke bare et abstrakt navn eller en skjult beregning.

I dette finner vi også en plausibel forklaring på det vi kaller underbevissthet: Remanifestasjonsprosessen frem til den høyeste aktuelle MENINGEN, som er den vi faktisk erfarer bevisst.

Persepsjonen kommer innenfra
Det vi vanligvis kaller opplevelsen av den ytre verden, rommer derfor langt mer enn en direkte registrering av en overflate.

Det aktuelle møtet gir grunnlag for omorganisering i VITEN. Den komplette remanifestasjonen nedenfra gir et manifest forløp gjennom hjernen. Lesningen av dette forløpet gir både qualia og den MENINGEN vi erfarer som vår forståelse av situasjonen.

Når du ser et eple, erfarer du derfor ikke først en ferdig ytre ting som hjernen etterpå forklarer. Du erfarer den helheten som blir tilgjengelig gjennom hele manifestasjons- og tolkningsforløpet.

Persepsjonen kommer i denne ontologiske betydningen innenfra. Det betyr ikke at omgivelsene er uten betydning. Det er nettopp den aktuelle relasjonen til omgivelsene som inngår i konstellasjonen. Men den erfarte verden fremkommer gjennom VITEN, remanifestasjon og ES.

Hjernen er manifestasjonsmekanismens andre etasje
Den grunnleggende manifestasjonen har vært der hele tiden. Relasjon, FORNEMMELSE, lesning, tolkning og SEPARASJON krever ingen biologisk hjerne. Hjernen kan derfor ikke være forutsetningen for manifestasjon som sådan.

Men når attraktorlandskapet blir tilstrekkelig komplekst, er ikke en enkelt lokal overflaterelasjon tilstrekkelig til å gjøre hele den aktuelle MENINGEN erfarbar. Det kreves et omfattende manifest forløp hvor lavere bidrag inngår i høyere forståelser.

Hjernen kan derfor forstås som manifestasjonsmekanismens andre etasje.

Den første gjør primitive relasjoner erfarbare og etablerer VITEN.

Den andre er den komplekse manifeste organiseringen hvor allerede innlemmet VITEN kan inngå i en aktuell remanifestasjon, slik at høyere helheter kan erfares og samspille som de MENINGENE de er blitt.

Dette er ikke en annen grunnmekanisme ved siden av den første. Det er den samme sammenhengen mellom VITEN, FORNEMMELSE, ES og tolkning, utfoldet gjennom en langt mer omfattende organisering.

Den aktuelle situasjonen gir lesninger. Lesningene innplasseres som VITEN. AL reorganiserer landskapet, og nye lesninger og tolkninger bygger den aktuelle helheten frem nedenfra. Helheten erfares som qualia og tanke, samtidig som den bekreftes eller modifiseres i VITEN.

Uten denne remanifestasjonen ville høye MENINGER kunne bestå abstrakt, men de ville ikke kunne erfares som de komplekse helhetene de er blitt. Remanifestasjonen gjør det mulig at kompresjon og videre erfaring kan eksistere sammen: Det innlemmede består som VITEN, mens den aktuelle helheten fremtrer på nytt gjennom ES.

« Previous Next »