Radioaktivt henfall er lærebokeksempelet på fundamental tilfeldighet i naturen. Vi kan beregne nøyaktig hvor mange atomer i en prøve som vil henfalle i løpet av en gitt tid. Vi kan ikke si hvilket atom som henfaller neste. Fysikken erklærer dette som genuint uforutsigbart — ikke bare praktisk vanskelig å forutsi, men prinsipielt umulig. Tilfeldigheten er ikke et uttrykk for manglende kunnskap. Den er, ifølge standard kvantemekanikk, universets sanne natur.

I ES/HL-teorien er dette feil.

Utfallet oppleves som tilfeldig fordi observatøren bare har tilgang til den lokale manifeste erfaringen — ikke til hele den underliggende relasjonelle strukturen i VITEN. Det som fremstår som tilfeldighet er uleselig orden. Relasjonsfeltet i VITEN er fullstendig determinert. Det er perspektivet som er begrenset — ikke virkeligheten som er ubestemt.

Dette er ikke en påstand om skjulte variabler i klassisk forstand. Det er en påstand om ontologisk nivå. Tilfeldigheten eksisterer reelt på manifest nivå — den er ikke en illusjon observatøren burde kunne overvinne med bedre måleinstrumenter. Men den springer ikke ut av at universet mangler orden. Den springer ut av at manifest erfaring alltid er et lokalt utsnitt av en helhet som er større enn noe enkelt fokuspunkt kan romme.

Tilfeldigheten er opplevd — ikke fundamental.

« Previous Next »