Det er ingenting som sier at den første fornemmelsen ble manifestert direkte til det vi observerer som fysisk univers.

Mellom den første fornemmelsen og det nivået der attraktorer har nådd en tetthet og høyde som tilsvarer et elektron (for eksempel), kan det ha funnet sted et antall emergente stabiliseringsnivåer — kanskje millioner, kanskje langt flere. I dette enorme spennet er attraktorene tidligere i emergenskjeden, lettere og mer fragmenterte. Det betyr ikke fattigere, men motsatt: oppløsningen er høyere og detaljrikdommen større.

Det er praktisk å snakke om emergensbånd — tverrsnitt gjennom emergenskjeden der attraktorer har lignende alder og kompleksitet. Men VITEN selv kjenner ingen slike inndelinger. Det finnes bare ett kontinuerlig attraktorlandskap i utvikling, og hvert fokuspunkt erfarer fra sitt sted i det kontinuumet. “Emergensbånd” beskriver perspektivet — ikke en struktur i VITEN.

Fordi attraktorene i de tidligere delene av emergenskjeden er mindre komplekse, mangler de grunnlaget for full dissosiasjon. Dissosiasjon oppstår når identitetsbygging gjennom tunge, selvforsterkende attraktorer skaper en lukket forestillingsverden som tar dominansen over all erfaring. Dette skjer ikke tidlig i emergenskjeden. Der har fokuspunktene identitet — de vet hva og hvem de er — men de forsvinner ikke inn i forestillingen om seg selv. Kontakten med VITEN er tettere. Erfaringen er mer direkte.

Disse erfaringsdomene er ikke tomme strukturnivåer. De er opplevde verdener med egne attraktorer og egne horisonter. Siden ES er universell mekanisme, opererer den på alle nivåer. Qualia er mulig overalt der relasjoner manifesteres gjennom en horisont. Hvert erfaringsdomene har derfor sin egen Horisontligning. Denne er strukturelt identisk med vår — samme cosinus-geometri, samme terskelfunksjon, samme relasjonelle forholdstall mellom korreksjonsleddene, samme Landauer-ledd som uttrykk for kostnaden ved irreversibel distinksjon.

Det som varierer er N: antallet strukturelle trinn i Erfaringssirkelen på det aktuelle nivået i emergenskjeden. N bestemmer oppløsningen, og fra N følger de øvrige skalaverdiene. En Horisontligning for et tidligere erfaringsdomene vil dermed gi en annen tallverdi enn α — men etter nøyaktig samme geometriske prinsipp.

Attraktorene i de mer finoppløste domenene er ikke fremmede størrelser. De er nødvendigvis forfedrene til våre egne. Siden all later emergens arver og komprimerer det som kom før, inneholder alle tidligere erfaringsdomener den samme informasjonen som finnes hos oss — i emergent tidligere, mer utfoldet form. Slektskapet er ikke sannsynlig. Det er strukturelt nødvendig.

(Konsekvensene av dette for vår egen tilgang til disse domenene drøftes i punktet om mellomrommet, se: 108. Mellomrommet som erfaringsdomene.) yyy

« Previous Next »